-Beskrivelse av kunstnerskap
Kunstnerskapet er strukturert med utgangspunkt i tegningen. Det er både som installasjon/ utstillingsinstallasjon i rommet konkret og illusjon av rom som blyant på papir. En sentral del av mitt kunstnerskap er og har vært praksisen med å tegne nesten hele tiden så godt som hver dag i snart to tiår. Denne tegne-praksisen utføres overalt og er essensiell for kunstnerskapet. Denne praksisen veksler med mer fysisk prosessrettet arbeid med plast, metall og maleri i atelieret.
-Uttalelse
Mine arbeider, utstillingsinstallasjoner, tegninger, animasjon med mere refererer direkte til SKISSEN.
Skissene, tegningene og de romlige arbeidene alternerer mellom å være forarbeider og ferdige eller uferdige arbeider. Utstillingsinstallasjonene kan leses som konkrete skisser i rommet.
Flyktigheten i prosessen er et poeng i seg selv.
-Mellom slapstick og poesi
Atelierarbeidet, utstillingene og utstillingsideene er strukturert mellom det kontante og det skjøre, og de oppstår mellom begrepene struktur og kollaps
Tegning på papir er for meg veldig abstrakt. Uansett hvor narrative eller figurative tegningene er, så er streken et abstrakt språklig fenomen.
Det narrative er en annen historie som også er til stede i mine blyanttegninger. Det åpner opp for undertitler med tvetydighet – – og humor.
Undertitlene kan eks. være: Oppe, Nede, Borte , Inne, Matos, Ute , Hus, Hage, Kjeller , Inne, Speil, Ute eller Utstansede Landbruksmaskindeler.
–Om Stein Koksviks kunst
Historien lar seg fortelle på et utall måter; en av dem er ved å fokusere på motsetningsfulle begrepspar. Mennesket har alltid operert med dualismer og administrert sine liv i forhold til dem. Mann og kvinne er ganske sikkert den mest grunnleggende, men natur og kultur kommer ikke langt etter. På mange nivåer er Stein Koksvik en kunstner som grubler over slike motsetningers uholdbarhet; han skrur dem tilbake i usikkerheter og den konkrete situasjonens skjørhet. Flere ganger de siste årene har han vist variasjoner over motiver som er like underlige som de er vanskelig å kategorisere, for eksempel: over noen stubber, hvor treet de engang var en del av har blitt fjernet med sag, er det dandert et mønster av lamper. Men dette er ikke utelys, men snarere en typisk stuelampe, gjerne av den litt gammelmodige typen. Lampene er påmontert deler av noe som kan se ut som masker eller fragmenter av ansikter.
Vi kunne kalle dette en montasje, en sammensetning av tilsynelatende heterogene elementer, men det er ikke en ensidig erkjennelsesdrevet montasje som hos for eksempel Eisenstein, med sin avklarte, dialektiske, tenkemåte. Bruddet mellom delene i montasjen peker ikke mot noen syntetiserende tanke eller forsonende resonnement. Det er heller snakk om et sprik som trekker de enhetlige tankene i stykker. Vi kunne jo prøve å lese verket som en allegori på menneskets forsøk på å begripe den dunkle naturen – ved å betvinge treet med sagen underkaster man naturen vårt behov for materialer, for produksjon av tremasse og planker. På analogt vis er lampene metaforer for fornuftens lys som skal kaste sine stråler inn i skogen mørke. Midt i mellom den avskjærte stubbens årringer og lampelyset hviler menneskeansiktet som det mellomliggende Interface som, bokstavelig talt, gir sammenheng mellom installasjonens forskjellige deler konsistens og mening. Ansiktet som limstoff.
Slik kunne man tenke. Men det som skjer med Koksviks verker er at det gebrekkelige, det skrøpelige, i verkets egen konstruksjon, kjapt smitter over på tanken som prøver å sette det på formel. Denne smitten fra foreleggets skrøpelighet, en seig smitte man vanskelig kan riste av seg, er et kvalitetene ved Koksviks verker jeg virkelig setter pris på. Uklarheten, ja, det som kognitivt eller rent rasjonelt fremstår som et fundamentalt rot, drar forsøket på å begripe så tett inntil seg at man nærmer seg klaustrofobien. Ansikt til ansikt med det krakelerte ansiktet på stubben speiles ens egen tankes sprekkmønstre. I denne forstand er Koksviks verk regelrett klebrig. Klebrig, ikke bare fordi det ikke lar seg analysere til enkelt kategoriserte tørre biter (verket ”renner” betydningsmessig) men fordi det i psykologisk forstand kan oppleves som en trussel for ens identitet. Når noe glipper unna, når noe renner vekk, kanskje ned i hull og fordypninger i terrenget, seigt som honning, trekker det gjerne jeget med seg i samme sig.
Men i dette spriket kan man, om man former seg etter terrenget, jo også tenke. Eller man kan i hvert fall forholde seg refleksivt til hvordan gjengse kategorier dras inn i det singulære, dras vekk fra dualismers selvfølgelighet. Og likevel er det dialektiske mønstre, mange av dem!, i Koksviks univers: ”Mann, Nisse, Satan”, ”Kjeller, Kunst, Menneske”, Her er det for eksempel natur og kultur som settes på prøve.
Men den historiske dualismen jeg tenker mest på når det gjelder Stein Koksviks kunst – og hvor den kommer fra – er begrepsparet menneske-maskin. Dette er en definerende forestillingsduo for moderniteten, særlig siden industrialismen trådte inn i verden og overtok en stor del av menneskelig håndverk. Maskinen er selve urbildet for produktivitet og strømlinjeforming av tilværelsens bestanddeler. Vi må heller ikke glemme at det i helt konkret betydning er nettopp det. De siste hundre årene kan gjenfortelles som en standardiseringens naturhistorie. Fra togskinner, tidsenheter, breddegrader til skruer og bildeler har det moderne samfunn funnet frem til globale standarder. Og disse standardene betyr naturligvis billig produksjon, siden stedet med rimeligst arbeidskraft alltid kan brukes, men også et utvidet marked siden hele verden bruker samme formater.
Men maskinen og mennesket er, som andre dualismer, naturligvis også lunefull. Som en kinesisk eske. Maskiner produserer ikke alltid det vi vil og maskiniske prosessser kan dukke opp der vi minst venter det. Hvem husker ikke Charlie Chaplins klassiske rolle i Modern times, hvor maskinen blir en uforutsigbar oppstilling av deler hvis faktiske produkt ikke bare er lunefullt, men også en vold mot individet. Om man ikke passer på kan man, som Chaplin, snappes opp av en bevegelig del og kvernes inn i maskinens indre. Hva som skjer der vites ikke. Eller vi kan tenke med Franz Kafka, den andre store maskintenkeren i modernismen. Heller ikke hos ham fremstår maskinen som transparent tilvirkningsmodul for varer, men som noe fundamentalt obskurt, ugjennomtrengelig. Bevegelsen tannhjulene i et maskineri setter i gang myter og gåter: Kafkas fiksjoner setter denne mekanikken i forbindelse med enkeltindividets avmakt overfor mekanismer han ikke forstår, og som til slutt dømmer eller ødelegger ham; ofte uttrykt gjennom en maskin-lignende sirkulasjon av bestanddeler, som funksjonærene eller den endeløse, tilsynelatende irrasjonelle papirmølla i Slottet. Kafkas maskinisering av avmakt kommer likevel kanskje enda sterkere til uttrykk i den lille novellen I straffekolonien, hvor den tiltalte får selve dommen skrevet inn i kroppen av en intrikat, men fundamentalt uforståelig, maskininnretning. Makten gjemmer seg bak obskure og uoversiktlige mekanismer, la oss kalle dem sosiale maskiner, som imidlertid ikke reduserer maktens virkning og mandat.
Jeg nevner Kafka fordi det er en åpenbar maskinisk kvalitet også i Koksviks tegninger. I en viss forstand lokaliseres individet som isolert også her; det befinner seg også i lukkede kretser av objekter som umiddelbart ikke gir noen klar mening enn si har noen åpenbar sammenheng. Objektene i Koksviks verker er parataktiske linjer av ting og individer uten noen overgripende fortelling som kunne plassert alle bestanddelene i et fullt ut begripelig arrangement. I møte med hus, gjerne oppdelt i stil med Gordon Matta-Clark, og eksponerte rom og ruiner med hull i gulver og tak, krummer skikkelsene i Koksviks tegninger seg rundt intimsoneskapende, territorialiserende, rekvisitter: et glass, en talerken og ofte sittende (eller liggende) ovenfor et speil, gjerne i flertall, som om det der, i speilbildet, personen vi betrakter vil kunne samle en identitet som er truet, sprikende.
Som hos Kafka er det altså mulig å lese Koksviks tegninger som skisser av individer som lever i en utsatt og ruinert arkitektur og livstilstand; skikkelser som ramler ned i hull i gulvet eller sover på en seng i et hus som knapt henger sammen. Avmakten avtegner seg ved at menneskene vi ser oppholder seg der, og forlenger oppholdet i tegning etter tegning, uten å søke seg inn i mer stabile og sikre arkitekturer.
Likevel er jeg ikke så sikker på om denne tilsynelatende prekære situasjonen er håpløs, slik Koksvik beskriver den. Og, igjen, tror jeg at en annen løsning, som denne gangen er et håp, kan finnes i en maskinisk logikk. Lar vi blikket skyves rundt av dette forunderlige universet er kanskje ikke maskinen likevel en ørkesløs og ugjennomsiktig størrelse som kverner opp individet, men en ramme som, gjennom en rytme, eller en gjentagelse, som individet selv skaper, samler det som synes å være kaotisk.
I Molloy av Samuel Beckett er hovedpersonen, som personene i Koksviks tegninger, utsatt, på grensen av eksistensen, hudløs. Som et mottiltak benytter Molloy seg av et sett steiner som han lar sirkulere fra munn til lomme i en gjentatt rytme. Først inn i munnen, deretter venstre lomme, så høyre, til slutt tilbake i munnen igjen. Også dette er en maskin, men til forskjell fra kapitalismens pengeskapende innretninger er det her en maskin knyttet til en person, til en rytme som opprettes i en sone rundt den enkelte. Hva produseres her? Det produserer en insistering, et refreng, et slags hjem, en repetisjonsbasert identitet som, når den først er satt i gang, kan utvides til andre områder. Som en fugl som synger en sang eller et eller et dyr markerer revir. Når territoriet er opprettet kan rytmen inkludere flere steiner, så et klesplagg, deretter en spasertur, så etter hvert kanskje et annet menneske. Meningen er underordnet rytmen, den territorialiserende markeringen.
Poenget er også at helt enkle bestanddeler kan gi opphav til en hel verden om de bare settes i system. Så lenge man er i stand til å insistere på en organisering av mønstre, en viss administrasjon av objekter, så har man et hjem. Og uansett hvor lite eller gebrekkelig det er kan det i prinsippet utvides uendelig mye. Glass, bord, speil, satan, trekk, inne-ute – alle disse, og flere, er elementer i Koksviks tegninger, som sammenlagt ikke gir noen åpenbar mening, betraktet fra et overordnet perspektiv, eller fra et gitt sett av kulturelle fortellinger og forestillinger. Objektivt betraktet henger de ikke sammen, objektivt sett er dette kaotiske enkeltheter. Men om man betrakter dem fra innsiden av et subjekt, for eksempel via en av mannsskikkelsene i Koksviks ruinerte arkitekturer, kan de utgjøre et rytmisk territorialiserende mønster som kan fungere som instrument for dannelsen av nye verdener og nye hjem. Og om man betrakter verden gjennom et slikt subjektivt, eller subjektiverende filter, er det alltid håp, mer enn håp. Igjen trekkes vi ned mot det singulære, mot et sted hvor dualismene og de gjengse kategoriene revner, løser seg opp, renner vekk. Men nå, om vi følger rytmens subjektiveringslinje, kan kanskje tanken følge Koksviks irregulære linjer bedre.
For de store maskinene svares her av noen små maskiner som risser opp et eget rom i rommet, et eget territorium som krummer seg om seg selv, og som, selv om det er lite og skjørt, setter seg opp imot dualismenes og maktmaskinenes produksjonssykluser. Det finnes med andre ord ikke bare spiren til et hjem i den rytmiske fremstillingen av tilsynelatende heterogene elementer hos Koksvik – det finnes også en maskin som springer ut fra innsiden av et subjekt; en maskin som lager en verden. En verden som ikke er undertrykt eller tåkelegges av mangel på forståelse av noe utenfor personen som er maskinteknikeren, men som går rundt, og lager en rytmisk verden som er bare hans, fordi han holder i alle spakene selv. I denne fundamentale skissen til en verden, fra innsiden av et subjekt hinsides objektive kategorier, blir ruinene og kaoset bare det ytre skallet av en situasjon som så vidt har begynt å bevege seg mot beherskelse og orden. Og med nye verdener må historien fortelles på nytt.
Kjetil Røed
– Den fargede PVC-duken er et slags maleri som readymade, sier Stein Koksvik.
Koksvik er utdannet som maler og benytter seg av forskjellige plastmaterialer, både som medium for tegning og maleri, og i tredimensjonale arbeider, gjerne sammen med improviserte metallkonstruksjoner, tegninger, fargede lyspærer og neonlys. Utstillingen «Arkivet» i Trafo kunsthall i Asker i februar og mars 2016 inneholdt både en installasjon med 450 ølseidler, et motorisert trillebord og en lysbildeprojeksjon. Det var likevel den allestedsnærværende plastduken i rødt, gult og oransje som preget bildet når man entret lokalet.
– Hvilke plastmaterialer bruker du, og hvordan bruker du dem?
– Tykk, myk PVC presenning i klare kraftige primær- eller sekundærfarger er det plastmaterialet jeg bruker og har brukt mest. Materialet er sterkt, det kan tegnes på med lysekte sprittusj, og det kan enkelt skjæres og presses i rette bretter. Jeg bruker ikke lim når jeg setter bitene sammen. For å lage fordypninger, utposninger eller hekte flak på hverandre bruker jeg et enkelt «klippe og hekte i hverandre» papirdukkeprinsipp. der jeg klipper hull og hekter flakene inn i hverandre. Polykarbonat er et annet plastmateriale jeg arbeider med. Materialet er halvstivt og gjennomsiktig, og kan enkelt brettes og likevel holde formen og det kollapser ikke. Begge disse plastmaterialene kombineres i mine arbeider med metallstrukturer, tegninger og lys.
– Opp gjennom historien har kunstnere brukt plast som et brudd med kunsthistorien og det høyverdige ved kunsten. Er dette noe du er opptatt av?
– Nei, for meg er ikke det en aktuell problemstilling. Plast er et materiale på linje med alle andre materialer. Likevel refererer de plasttypene som jeg ofte bruker – som også er tyngdekraftutsatt myke – til en slags dekonstruksjon slik at arbeidene, gjenstandene eller installasjonene forhåpentligvis fremstår som både kontante og skjøre, at de balanserer mellom struktur og kollaps.
– Når begynte du å jobbe med plast?
– Det var i sammenheng med en utstilling i Drammen kunstmuseum i 2002. Inntil da hadde jeg stort sett bare jobbet med maleri, som jeg hadde begynt å lage forskjellige konstruksjoner av, men jeg oppdaget at plasten ga meg nye muligheter. Mange av maleriene mine var allerede monokromer, så steget var ikke så langt til å begynne å jobbe med ferdig farget plastduk. Jeg tenker at det oppstår noen interessante ting i forholdet mellom plastarbeidene og maleriene: Fra en poetisk meta-readymade- estetikk i plastarbeidene, med sine klare og fikserte farger, til de tradisjonelt malte og valør-brukkede lerretsoverflatene. Men på en eller annen måte handler vel alt kanskje om maleri eller ikke.
I tillegg til materialenes fysiske sanselighet, deres farger, former og overflater synes de å henvise til de andre sammenhengene der disse plasttypene er i bruk. Tenker du at arbeidene dine har et forhold til hvordan disse materialene vanligvis brukes?
For meg minner den tykke og fete PVC-duken med sine klare og sterke gule, orange og røde farger om en slags 70-tallets industrilandbruks-modernisme – de fargene som landbruksmaskiner hadde. Og så er det jo et veldig slitesterkt materiale, som tåler regn og skitt og all slags bruk. De koblingene som oppstår i arbeidene kan for meg vri på materialenes betydning i forhold til det normale eller det hverdagslige. Materialene kan referere til landbruksmaskiner og presenninger, men også til annen kunst. I motsetning til mange kunstnere jobber jeg med nye industrielle materialer, som ikke er formet av tidligere bruk. Og selv om jeg behandler dem ganske røfft, beholder materialene sin glans og overflate. Mange ganger fungerer dette uttrykket også som en kontrast til rommene der arbeidene vises, som for eksempel i utstillingen «Dobbeltrom 2» i det nyklassiske Vigeland-museet i 2010.
– Det er mange kunstnere i dag som tematiserer plast som et miljøproblem. Er dette en problemstiling du forholder deg til?
– Nei, jeg er mer opptatt av materialenes sanselighet som uttrykk.
– Er det andre «plastkunstnere» som betyr noe for deg? Relaterer du deg til andre samtidskunstnere som arbeider med plast?
– Nei, ikke direkte, men selvfølgelig indirekte – både italienske Arte Povera-kunstnere, men også en masse amerikanere, fra Claes Oldenburg og Eva Hesse til for eksempel Jessica Stockholder, bruker plast.